Om Ugagn

Noen dager føles verden helt føkka. Fascistene er på fremmarsj og klimaendringene spinner ut av kontroll. Barn bombes i Gaza. Det er vanskelig å ikke føle avmakt. Samtidig er det behov for å gi hjernen pause. Og da blir det ofte til at vi skur på eller klikker inn - og møtes av noe som enten forsterker avmaktsfølelsen, hauser opp konkurransekulturen eller virker som privilegert pjatt. Kjendiser som skal konkurrere i noe de ikke kan er underholdende, men hva sitter vi igjen med etterpå? Hva gjør det med måten vi selv møter verden på? Jeg tror vi alle trenger avbrekk fra det hverdagen krever og fra alt som tynger oss. Jeg tror vi trenger avbrekk som gir oss næring og påfyll, som åpner noe opp, ikke som stenger noe ned. Vi trenger avbrekk som gjør oss mer i stand til å vise omtanke for oss selv, og som på den måten gjør oss bedre rustet til å vise verden omtanke. Og jeg tenker at det ikke kan bli for mye myk medisin eller leken motkultur når hverdagen og verden blir litt bratt.

Det finnes selvsagt mange glimrende måter å gjøre fine ting for seg selv på allerede. Men ikke alt passer like godt for alle mennesker. Noe jeg har kjent på lenge er at mye voksenkultur er så himla vanilje. Det som skal gjøre godt, blir fort veldig seriøst, A4, überfolkelig eller beige. For meg handler noe av dette om estetikk og noe om filosofi. Jeg elsker friluftsliv, for eksempel, men bryr meg hverken om å gå fort på ski, se på folk som går fort på ski eller kle meg som om jeg går fort på ski - selv om jeg nyter skiturer med treige briller og har all respekt for de som fenges av fart. Jeg gir blanke i å nå de høyeste toppene eller å krysse noe av på en bucket list, selv om jeg elsker fjell og elsker å reise. Jeg stikker ikke til skogs for å optimalisere noe som helst. Snarere tvert om, jeg vi slå et slag for et mye lugnere og mer utforskende uteliv som også gir oss mulighet til å se innover. Et uteliv der man kan lage seg en side quest som involverer mose, lese tegneserier i teltet eller ha på seg en rar lue med ører, uten noen tekniske specs. Et uteliv der man kan ta med hele seg selv i sekken og samtidig finne noe nytt å ta med hjem.
Det er mange gode grunner til å føle avstand til den store, ulne kategorien som kalles «selvutvikling». Jeg rygger når #grateful og #blessed presser seg på, pakket pent inn i plast. Man må slett ikke mestre håndstående - iført steindyre tights og egen yogatruse - for å kunne få fred i sjela. Nå tror jeg at det stylede og prestasjonsbaserte fokuset i sosiale medier er på hell, heldigvis.  Jeg er i alle fall rimelig sikker på at mange er drit lei av det, og ser med stor glede at et mangfold av særegne uttrykk, ulike kropper og poetiske tanker gjør seg gjeldende. Det gir meg håp. Det gir meg trua. Den fine, rare gjengen finnes, og jeg ønsker at den skal finne sammen.

Det er derfor jeg lager Ugagn. Jeg ønsker å skape et rom hvor man kan utfolde seg og utfordre seg selv i et menneskelig tempo, uten prestasjonspress. Det er i første omgang et eksperiment for meg selv, som jeg vil dele med deg. Jeg ønsker å inspirere til kreativt kaos og til å drive dank - fordi det noen ganger er akkurat det som skal til for å ha det godt. For, altså, når ble det feil å simpelthen ha det godt? Det jaktes på lykke, det jobbes og optimaliseres. Og, ja visst, noen ganger må man gjøre en innsats for å få livet til å blomstre. Noen ganger er det digg å strekke seg for å få til noe. Noen ganger er indre arbeid krevende og sårt, og skyggene trenger på både innenfra og utenfra. Nettopp derfor er det så avgjørende å slippe lyset til. Nettopp derfor er det livsnødvendig å innimellom slippe taket, roe rogna, leke og finne på ugagn.

Life is too important to be taken seriously.
Oscar Wilde